WHO, EU, FN og Afrika
Av Kristina - Foreningen exitwho
“1. The Parties are committed to the rules-based international order with multilateralism as its key principle and the United Nations at its core. They shall promote international dialogue and seek multilateral solutions to drive global action forward.”
Det vil si at “landene har bundet seg til en regelstyrt internasjonal orden med multilateralisme som deres hovedprinsipp og at FN skal være kjernen i deres avgjørelser. De skal promotere internasjonal dialog og søke multilaterale løsninger til å bidra til den globale fremdriften.”
Videre står det i punkt 2 i artikkel 78 at
“2. The Parties shall take the necessary steps for the ratification of or accession to, as appropriate, the implementation and the domestication of relevant international treaties and conventions. “
Dermed er “partene bundet til å ratifisere eller/og å tilpasse, slik det viser seg passende, å implementere og å tilpasse nasjonene i forhold til relevante internasjonale traktater og konvensjoner.”
Dette viser i høy grad at FN påvirker ikke bare EUs politikk, som blir implementert hvor enn EU kan påvirke gjennom avtaler, det samme gjelder EØS, men også at WHO, som er underlagt FN, blir en selvfølge å måtte inngå avtaler med..
Disse avtalene gjør det mulig å sette press på de undertegnede landene gjennom økonomiske bindinger og subsidier. I avtalene står det at dette må gjennomføres. De nyeste reviderte avtalene kom på plass i 2021 og vil brukes som et mulig pressmiddel for å få Afrika til å bli med på FNs PPPR (pandemic prevention preparedness and response), WHOs IHR og traktaten.
Komplekset er at afrikanere allerede har en komplisert og uoverkommelig sykdomsproblematikk grunnet kolera og andre smittsomme sykdommer[3]. Dette er en luksus avtale som det er umulig for afrikanske land å gjennomføre, da de mangler helt grunnleggende infrastruktur i større omfang på kontinentet. Rent vann[4] er et stort problem, dermed er disse avtalene en tapt mulighet for Afrika i forhold til de mulighetene WHO avtalene kunne ha gitt dem. Da EU avtalen med FN i ryggen skulle bidra til et bedre levesett og infrastruktur, slik at de fikk satt FNs bærekraftsmål ut i virkeligheten i positiv forstand, ser vi nå hva disse målene er verdt, da disse avtalene ble underskrevet senest i 2021 og ingenting gjøres for å lette de kroniske byrdene i Afrika. Samtidig har WHO avtalene vist at de heller fokuserer på fiktive virus og utbygging av biologiske laboratorier, noe som har et enormt potensiale til å forverre sykdomsproblematikken, i ikke kun Afrika, om det skulle oppstå et uhell ved et laboratorium ved lekkasje av de patogener osv de forsker på.
Både når det gjelder vaksiner og vaksinepass er WHO avtalene fullstendig overflødige, da de hverdagslige sykdommer og sult[5] afrikanere faktisk opplever vil kunne være til et enda større hinder for å kunne dekke nødvendige primær behov, og å nå lege, sykehus og nødvendig behandling i tide i forhold til dagens situasjon vil bli drastisk forverret, slik vi så under pandemien. Samtidig er vaksiner mot eventuelle pandemier en total overskygging av de faktiske forhold de afrikanske landene befinner seg i, da Afrika sliter konstant med epidemier[6]. Det er dette WHO må se på om de i det hele tatt tar sykdom og menneskers helse alvorlig. Disse avtalene binder også opp økonomiske ressurser de afrikanske landene faktisk kunne ha brukt på sitt eget kontinent for å bedre levestandarden der, slik at Afrika kan nå et minimum i levestandard i forhold til FNs menneskerettigheter[7]. Derimot ønsker WHO at Afrika skal sende de knappe ressurser de har til Geneve. Dette beviser nok en gang at dette absolutt ikke handler om helse, men makt, penger og globalisering av en verden som har et så variert levesett og infrastruktur basert på både tidligere kolonisering, kriger, okkupasjon og fattigdom. Noe som fortsatt er et kontinuerlig problem, se for eksempel på Kongo, Niger osv.
Afrika har ca 1,5 milliarder mennesker. IHR og pandemi traktaten setter virkelig ting på spissen, da afrikanere allerede dør grunnet sykdoms problematikken de konstant opplever. Ca 20% går kronisk sultne i Afrika, i følge WEF har 46% av verdens befolkning ikke tilgang til stabilt rent vann, når det gjelder malaria[8]var det 241 millioner smittede i 2020, kolera[9] hadde en økning på 30% i 2023, tuberkulose stod for rundt 16 millioner dødsfall i årene 2000-2021[10], hiv og aids[11] er et kontinuerlig problem osv.
Når det gjelder malaria påstår WHO at de snart er klare med en malariavaksine[12], men grunnet tidligere meget helseskadelige erfaringer med WHOs anbefalinger vil afrikanere unngå denne. For eksempel ble kvinner i Kenya oppfordret til å taTetanus vaksinen i 2014, og resultatet var at de ble sterilisert. WHO stod bak vaksinene (dokumentaren kan ses nederst i denne artikkelen).
Under punkt 3 i Artikkel 78
“3. The Parties shall endeavour to strengthen global governance and to support necessary reforms and the modernisation of multilateral institutions to make them more representative, responsive, effective, efficient, inclusive, transparent, democratic and accountable.”
Her kreves det tydelig at partene, altså nasjonene, skal styrke det globale styresettet.
I artikkel 82 punkt 3 står det at EU “shall”, (slik som i de fleste punkter)
“3. The [EU Party] shall mobilise resources to support programmes in African, Caribbean and Pacific States and shall contribute to regional, inter-regional and intercontinental cooperation and initiatives aimed at strengthening cooperation between the Parties on issues of mutual interest and common concern.”
Det vil si at EUs samarbeidspartnere skal mobilisere ressurser til å støtte OACPS landene om de har felles interesser og felles bekymringer, men hva de felles interesser og bekymringer er ser foreløpig ikke ut til å samsvare med virkeligheten de afrikanske landene opplever. EU med FN er opptatt av klimaets helse og En-Helse, noe som står i sterk kontrast til problematikken i punktene nevnt ovenfor.
Samtidig er det veldig tydelig under artikkel 97 at
“Article 97 Other agreements or arrangements No treaty, convention, agreement or arrangement of any kind between one or more Member States of the European Union and one or more OACPS Members shall impede the implementation of this Agreement.”
Det vil si at det er uaktuelt å gå imot denne avtalen, og alt som er til hinder for gjennomføringen av denne skal ikke ha mulighet til påvirkning, med andre ord skal den følges i sin helhet.
Under delen
Hvor det i Artikkel 32 tar for seg Helse, står det at
"4. The Parties shall strengthen capacity for emergency preparedness and response, to detect, prevent and respond to disease outbreaks and other health threats, such as antimicrobial resistance, taking a ‘one health’ approach. They agree to scale up support for national and regional health prevention, surveillance and monitoring systems."
I EU avtalene med Afrika og de øvrige undertegnede landene legges det frem hvordan FNs bærekraftsmål skal være i fokus og gjennom FNs globale styresett skal fremme økt levestandard, utradere fattigdom, sykdom osv. WHO avtalene er mildt sagt en kamuflering av hva verdens befolkning faktisk opplever, da ikke kun disse landene vil bli enda fattigere og oppleve de økte utfordringene det måtte medføre, men som vi allerede ser blir også de velstående landene fattigere grunnet de grønne krav[18].
Det er vanskelig å forstå omfanget hva disse avtalene egentlig representerer, innebærer og hvordan konsekvenser vi egentlig vil stå overfor vil være. WHO har sin egen betegnelse av hva helse er, men om man ser på Afrika og andre fattige land, da feiler WHO, EU og FN totalt. Som vi så under pandemien så var det ikke folkets beste og helse som stod først, det var derimot en sterk fryktkultur som ble presset frem fra politikerne, media og fagfolk. Informert samtykke forsvant med 60 års hemmelighold[19] og tilliten vil være fraværende like lenge!
Denne dokumentaren tar for seg Tetanus vaksinen i Afrika